Ankomst Pristina

Innflyvningen til Pristina er en av de vakreste innflyvningene jeg har sett. Frodige, skogkledde åser dominerer landskapet. Allerede på flyturen fra Wien til Pristina får vi et forvarsel om det kjølige forholdet mellom Kosovo og resten av Serbia. Siden ikke Serbia annerkjenner FN-styret i Kosovo, var vi nødt til å fly i ring gjennom luftrommet til Romania, Bulgaria og Makedonia for å kunne lande i Pristina. Serbia nekter nemlig internasjonale flygninger til Kosovo gjennom serbisk luftrom. Omsider landet vi på en svært skranglete rullebane, hvor man skulle tro det norske vegvesenet hadde vært og instruert sine kosovoalbanske kollegaer i hvordan å foreta asfaltlapping.

Med advarslene fra jobbintervjuet friskt i minne om at de ikke nødvendigvis ville være noen som møtte meg på flyplassen i Pristina selv om jeg var lovet dette på forhånd,ble jeg gledlig ovverrasket da jeg så en lokal innfødt med mitt navneskilt utenfor ankomsthallen. Pristina International Airport har forøvrig størrelse og fasiliteter på linje med Lakselv International airport i Finnmark.

Sjåføren som hentet meg illusterer også situasjonen i Kosovo ganske godt. Provinsen har en arbeidsløshet på 60-80%, og min sjåfør var tidligere professor i Geografi, men etter krigen får han ikke lenger slike jobber. Men med hentingen på flyplassen stoppet også lykken for denne gang. Sjåføren hadde ikke den ringelse anelse om hvor jeg skulle, og selv om min arbeidsgiver på forhånd hadde fått beskjed om å booke hotell, var selvfølgelig ikke dette i orden. Sjåføren foreslo derfor at vi skal dra til kontoret, men der var det selvfølgelig heller ingen tilstede så enden på visen var at han foreslår å ta medg til et “nice and cheap hotel”. Noe skeptisk gikk jeg med på dette, og selv om sjåføren antagelig fikk provisjon av de 35 euroene jeg måtte betale, var rommet faktisk rent og nesten nyoppusset. En annen indikasjon på den økonomiske situasjonen i Kosovo fikk jeg forøvrig når hotellet ikke var i stand til veksle 50 euro når jeg skulle betale 35…